Kvinnemuseets innfallsvinkel til en utstilling om abort

I Norge tar i gjennomsnitt hver tredje kvinne en abort i løpet av sin levetid. På verdensbasis gjelder det statistisk sett hver kvinne (2, s. 23).^{*Tall fra 2017.} Historien viser at selv om trygge aborter er utilgjengelige eller ulovlige, blir svangerskapsavbrudd likevel utført, noen ganger med livet som innsats. Selv om abort er vanlig, snakkes det lite om. Aborterfaringer deles med få, og det er knyttet myter og tabuer til det. Vi bestemte derfor tidlig at utstillingen ikke skulle bruke mye plass på en diskusjon om for eller imot abort. I stedet skulle utstillingen forholde seg til at kvinner til alle tider har avbrutt uønskede graviditeter, og det kommer de også til å fortsette med i fremtiden.

Kan vi lage en vakker utstilling om abort?

Noe av det første som ble diskutert var utstillingens visuelle profil. Vi i prosjektgruppen hadde lyst til å utfordre forslitte fremstillinger av strikkepinner, sinkbaljer med blodige laken, mørkemenn, gråtende unge kvinner og skam.

Kvinnemuseet inviterte den feministiske kunstnergruppen OTALT med i prosjektet. Kunstnerne Helene Karlsson og Sara Falkstad utviklet et visuelt konsept, med en fargepalett i sterke oransje- og lillafarger og sart fersken. Karlsson er illustratør og utviklet egne mønstre til utstillingen som ble omgjort til tapet (figur 1). Vakre mønstre med blant annet plante- og urtemotiver ser ved første øyekast ut som en dekorativ blomstertapet. Men lar en blikket dvele ved tapetmønsteret, kan en få øye på skyllesprøyter, fosforfyrstikker, strikkepinner og den giftige urten poleimynte. Alle objektene har til felles å ha blitt brukt som illegale abortmetoder. Dobbeltheten tapetmønsteret kommuniserte var noe prosjektgruppen etterstrebet i utstillingens visuelle profil: Tematikken kunne tidvis være tung og krevende å ta inn over seg, men den skulle presenteres i vakre, fargerike innpakninger.

Abortskrin

I utstillingsprosjekter er det viktig for museer å benytte seg av ressursene i egen samling. Det er en mulighet til å hente opp gjenstander fra magasiner og vise dem fram til et større publikum. Dette var en utfordring for Kvinnemuseets abortutstilling. Museet hadde et fåtall gjenstander i samlingen knyttet til tematikken, og den viktigste ble ansett som etisk problematisk, et såkalt abortskrin (figur 2). Dette er små skrin fra fosterbegravelser funnet inneklemt mellom planker eller under kirkegulv. Slike fosterbegravelser har vært en landsdekkende rituell skikk, avdekket gjennom kirkerestaureringer (3). Skrinene ble brukt som kister for å begrave dødfødsler eller spontanaborter. Man trodde at sjelen til udøpte barn ville hjemsøke en hvis de ikke ble begravet på kristen grunn. Kvinnemuseets abortskrin ble funnet under en restaurering av Vinger kirke og er trolig fra slutten av 1800-tallet.

I en artikkel om abortskrin skriver arkeologen Anja R.S. Magnussen at få av dem har blitt tatt inn i museenes samlinger. Ettersom de er en form for begravelser, har det ofte vært etiske betenkeligheter mot å fjerne skrinene fra kirken (3, s. 54). Det finnes noen abortskrin i andre museers samlinger, blant annet ved Bergen museum, De Heibergske samlinger, Kulturhistorisk museum i Oslo, Øksnes museum og Osterøy museum.^{*Søk i DigitaltMuseum.no på «abortskrin» og «fosterskrin» (31.7.2023).}

Kvinnemuseets abortskrin var en del av samlingen da museet skulle begynne utstillingsarbeidet. Avgjørelsen om å innlemme skrinet i samlingen var allerede tatt, men noen i prosjektgruppen hadde betenkeligheter med å stille ut en slik gjenstand. Utgangspunktet for utstillingen var kvinners rett til selvbestemmelse. Ved å bringe inn et abortskrin risikerte vi at utstillingens oppmerksomhet på kvinnen ble utfordret og forflyttet seg til fosteret. Ønsket vi dette?

Når begynner livet?

Løsningen ble at vi kontekstualiserte skrinet under den filosofiske overskriften: Når begynner livet? Ritualet abortskrinet har vært en del av, forteller oss om tidligere tiders oppfatninger av når et liv oppstår. Spørsmålet er fortsatt aktuelt. På veggen i det ene utstillingsrommet ble tittelen supplert av en tegning med charms-lignende figurer på et kjede (figur 3). Figurene skulle symbolisere ulike former for livssyn om livets begynnelse: En dråpe melk viser til førkristen tro om at en nyfødt ikke var et virkelig barn før det ble lagt til brystet. En tegning av halvmånen og stjernen viser til muslimsk tradisjon om at fosteret får sjel først 120 dager etter befruktning. Tegningen av et hjerte peker på de såkalte «heartbeat laws» som har blitt innført i noen amerikanske delstater. Den loven sier at det er ulovlig å ta abort etter at embryoets hjertelyd kan høres, som er mulig så tidlig som 6–7 uker etter unnfangelsen. Abortskrinet ble plassert i en glassmonter, høyt oppe på veggen i et lite rom publikum måtte oppsøke og aktivt gjøre et valg om å gå inn i.

Tittelen tar opp en type livsretorikk som finnes i abortmotstanderes vokabular når de argumenterer for at fosteret er et nytt liv som vi ikke har rett til å avslutte, skriver samfunnsmedisiner Berit Austveg. Her er livsmystikken førende for forestillingen om ett bestemt øyeblikk som skiller liv fra ikke-liv (2, s. 69). Men rommet med abortskrinet og charms-figurene gir ikke ett svar. Det viser frem ulike oppfatninger av når livet begynner og åpner dermed opp for refleksjon rundt hva som har spilt inn for å avgjøre dette til ulike tider, i ulike tradisjoner og trossamfunn.

Truser og plakater

Høsten 2018 og vinteren 2019 foregikk det en kraftig mobilisering i kvinnebevegelser og blant privatpersoner landet rundt. For første gang siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, kunne kvinner i Norge få innskrenket sine abortrettigheter. Flere fra utstillingens prosjektgruppe deltok i demonstrasjonen foran Stortinget i november 2018. Det var en sak som engasjerte oss, og det var også en mulighet for å dokumentere og samle inn nye gjenstander til utstillingen.

En av parolene var Forsvar abortloven – Fjern nemndene. Vi fotodokumenterte og samlet inn aktivismemateriale fra demonstrantene. Et av fotografiene har blitt en del av utstillingsrommet om aktivisme, sammen med protestplakater som Kvinnemuseet samlet inn etter demonstrasjonen (figur 4).

I januar 2019 arrangerte Kvinnegruppa Ottar en protestaksjon mot Solberg-regjeringens forslag om å innskrenke abortloven. I kampanjen #1000trusertilErna oppfordret de kvinner til å sende gamle truser til statsministerens kontor, gjerne med påskrevet slagord. «Erna Solberg (…) har lagt vårt mest intime og private på forhandlingsbordet», stod det i oppfordringen til protestaksjonen. «Erna Solberg skal få en smak av vårt mest intime og private, hun skal få 1000 gamle underbukser i posten!» (4). Utstillingens prosjektleder, Mona Holm, sendte en formell henvendelse til Statsministerens kontor (SMK) med forespørsel om å ta over trusesamlingen etter at kampanjen var avsluttet. Noen måneder senere dukket det opp en pakke fra SMK i postkassen. Den inneholdt ca. 70 underbukser med påskrevne slagord som Erna: våre liv og vår helse er ikkje til forhandling (figur 5). Trusene er nå en del av Kvinnemuseets samling og flere av dem kan ses i utstillingsrommet viet til aktivisme (figur 6).

Hva snakkes om i den offentlige abortdebatten?

Mediene bruker mye plass på å diskutere de ekstreme, men også marginale problemstillingene innen abortpolitikk. Det så vi for eksempel i diskusjonen om fjerning av abortnemndene før stortingsvalget 2021. Kun 4,6 % av alle registrerte aborter i 2020 var nemndsaker (5). Flesteparten av selvbestemte aborter i Norge utføres før uke ni i svangerskapet. Diskusjonen rundt denne gruppen kvinners erfaringer og mulige helsemessige forbedringer hører vi mindre om.

Vi i prosjektgruppen ville gi plass til medisinske fagfelt og høre kvinners egne erfaringer. Utstillingen har til sammen fire rom: to hovedrom og to mindre rom. De minste rommene handler om aktivisme og livsretorikk. I de to hovedrommene fikk helsepersonell og kvinner med aborterfaring uttale seg. Rommet der abort er formidlet fra et helsefaglig perspektiv fikk navnet Jordmoras skrivebord (figur 7). Der kan besøkende lære mer om hva en abortsøkende kvinne i Norge i dag møter i kontakt med helsevesenet. Publikum kan finne svar på spørsmål som Hvem skal en oppsøke? Og Hvordan skjer en abort? Spørsmålene ble utviklet av elever i videregående skole som ga oss viktige innspill for å nå utstillingens målgruppe. I et videointervju, plassert på dataskjermen til Jordmoras skrivebord, løfter lege Berit Austveg frem Norges forbedringspotensial for den største gruppen kvinner som tar abort. Norge følger ikke Verdens helseorganisasjons anbefaling om at aborttjenester bør ytes i primærhelsetjenesten, sier Austveg. I den norske abortloven står det at bare leger kan utføre svangerskapsavbrudd (§ 3), og det skal gjøres i spesialisthelsetjenesten (2, s. 13).

Det andre hovedrommet, Fortellingenes rom, er resultatet av et omfattende internasjonalt innsamlings- og dokumentasjonsprosjekt^{*For den internasjonale nettutstillingen av prosjektet, se www.shhh-stories.com}. Kvinnemuseet mobiliserte nettverket International Association of Women’s Museums (IAWM) for å samle inn personlige fortellinger om abort fra hele verden. Alle fortellingene ble anonymisert av hensyn til personvern og kvinnene som ikke ønsket eller kunne avsløre sin identitet. Det ble også samlet inn fortellinger til noen menn. Personene bak fortellingene fikk fiktive navn og ble formidlet på film av skuespillere eller med tegnede ansikter utført av Karlsson i OTALT (figur 8).

Da jeg presenterte utstillingsprosjektet på IAWMs konferanse i Østerrike høsten 2021, fortalte flere av våre museumskolleger at de ikke har mulighet til å lage en utstilling om abort på sine museer. I noen land er abort ulovlig, men også i land som Tyskland, Østerrike og Italia kunne det være vanskelig fordi det er et kontroversielt tema. Museer som er avhengig av ekstern økonomisk støtte, kan risikere å miste den. Det gir en ekstra dimensjon til Kvinnemuseets utstilling om abort. Vi gjør det på vegne av flere, fordi vi kan.

Hva fortalte kvinnene?

I forkant av innsamlingsarbeidet utviklet vi en intervjuguide. Spørsmålene var få og ganske åpne, for eksempel: Hva er din erfaring med abort? Hva var viktig for deg? Hvordan fikk du vite hvor du skulle henvende deg? Hva tenkte du da og hva tenker du nå?

Resultatet ble 57 fortellinger om abort fra 23 land. Vi var i kontakt med enda flere land og folk for å samle inn historier, men vi lyktes ikke alltid. Det ble gjort gjentatte henvendelser til amerikanske, polske og samiske nettverk. Hvorfor vi ikke klarte å rekruttere noen fra disse gruppene vet vi for lite om, og det kan være ulike årsaker til det.

Hva fortalte kvinnene? På hver sine måter er fortellingene preget av abortlovgivningen i det landet kvinnen tok abort, enten den var utført lovlig, ulovlig eller gjort på en abortreise til et annet land eller by med en lovgivning der kvinners helse og liv har blitt prioritert. Materialet er ikke stort nok til å være representativt. Jeg vil likevel løfte frem to trekk som gikk igjen og som overrasket oss, nemlig at kvinnene viste et behov for å legitimere sine handlinger og at vi fikk inn flere ulykkelige fortellinger om abort enn lykkelige.